Infernalsk opera med tonekaskader:
God underholdning!
Tekst Jørgen Mathisen 29.10.2004
Den aller første replikken i operaen Frøken Julie er: "Alt er så underlig". Og det er jammen sant. Hele veien i gjennom.
Antonio Bibalo har laget en Frøken Julie der han vil være like infernalsk i musikken som den svenske mesterdramatikeren August Strindberg er i teksten. Bibalo har klart det. Forjævlighetene står i kø såvel i tekst som i musikk.
Musikken til Bibalo i Frøken Julie er i hvert fall ikke "pen" , og det skal den ikke være heller. Utrolig stemningsmalende og høydramatisk musikk, med mange effekter. Dirigenten for anledningen, Jonathan Stockhammer, leder et velspillende orkester med sikker og vennlig men myndig hånd. Bodø Sinfonietta var for anledningen supplert med ekstra stryk, blås, slagverk, harpe og orgel, og utgjør dermed den opprinnelige besetningen Bibalo skrev for. Dette gjorde kveldens oppsetning til en Noregespremiere.
Stor musikalitet. På scenen dominerer den svenske mezzosopranen Anna Einarsson med den altoverskyggende tittelrollen som Frøken Julie. Hun har en vanvittig jobb med å framføre alle sine kaskader av toner " som ikke henger sammen" men som går opp og ned og hit og dit i en atonal foss. Hun har en flott stemme, og synger i en dramatisk stil.
Det er høy kvalitet og imponerende musikalitet over hennes prestasjon, men tydeligheten i det musikalske uttrykket og i ordene er ikke alltid like god, selv om den svenske sangeren synger på et mer enn godt nok norsk. Utydeligheten har altså ikke bare med språket å gjøre.
Opp og fram. Nils Harald Sødal som Jean har en litt smulere strøm å bakse seg fram i. Når han synger blir det litt mer forståelig, men så er han heller ikke på langt nær så gal som Julie. Han vil opp og fram, mens hun vil elske og elskes, drepe og drepes, forbli i og forsvinne fra den verden der hun er oppvokst.
Jean håper Julie kan bringe penger og lykke, men hun er ikke i stand til det, bakbundet som hun er av fortidens og foreldrenes skrudde sjelsliv og ute av stand til å ta skrittet ut av sin plass på samfunnsstigen. Sødal har et fortrinn, både tekstlig og musikalsk, og han aksler rollen godt.
Klassenes tragedie. Frøken Julie handler – i hvert fall tilsynelatende – også om klassestolthet og tjenerskapets ærbarhet. Det viser ikke minst den tredje rollen i stykket, kokka Kristin. "Vår egen" Åse Krystad har denne rollen og hun synger så klokkeklart og fint, tvers igjennom.
Både tekstlig og musikalsk er hennes budskap lettere å forstå. Kristin er gudfryktig og lojal, men hun er også glad i Jean og vil gjerne ha han, på deres felles premisser. Det går ikke når Jean har gitt seg til Julie, som på sin side er like god som han til å fornekte og fornedre den andre, etterpå.
Indre elendighet. Det går som det må gå, hos Strindberg, og i mang en opera. Det er ikke noen happy ending her, nei.
Til sammen blir sang og musikk en overtydelig illustrasjon på elendigheten som Strindberg mesterlig viser. Dysterheten blir ytterligere understreket av den fantasifulle, men strenge scenografien kombinert med flott og raffinert lyssetting som virkelig understreker de forskjellige gradene av drama og dysterhet. Regien overlater ikke mye til utfoldelse.
Har du tenkt deg på moderne opera i Bodø Kulturhus i kveld kan du være sikker på å få en spesiell opplevelse, uansett hvordan
man ser og hører på det. La alt du eventuelt måtte ha av musikalske fordommer bli igjen hjemme og ta med mest mulig åpent
sinn.
