En mesters pasjon
Det er en av musikkhistoriens mest dramatiske komposisjoner vi får oppleve i Bodø i helgen, når Johannespasjonen til Bach
settes opp. At den dertil gjøres scenisk, er i seg selv en historisk begivenhet.
14.03.2002
De to oppsettingene av Johannespasjonen til Johann Sebastian Bach i Bodø domkirke lørdag og søndag vil bli lagt merke til langt utenfor vårt lands grenser. For det er faktisk første gangen at dette store og vakre verket gjøres scenisk i Norge, med kostymer, scenografi og lysdesign. De omlag 110 medvirkende sangerne og musikerne er alle iført kostymer, og rundt om i kirken er det plassert flere hundre levende lys.
Langfredag.
Det var i Leipzig langfredag i 1724 at Johannespasjonen ble oppført for første gang. Dette var Johann Sebastian Bach sin første
påske i denne byen, der han kom til å ha sitt virke fram til sin død. «Passio secundum Johannem» var verkets opprinnelige
tittel, altså «Lidelseshistorien etter Johannes», eller bare Johannespasjonen, som verket senere er blitt hetende.
På Bachs tid var det vanlig å feire høymessen langfredag som en musikkgudstjeneste. Og den begynte klokken 13 fordi Jesus
døde ved den niende time, altså klokken 15, og gudstjenesten varte i omtrent to timer. I den musikalske beretningen om Jesu
lidelse og død var man på dette tidspunktet kommet fram til korsfestelsen. Og nettopp dette mener man er grunnen til at Bachs
pasjoner slutter med Jesu død og ikke omhandler oppstandelsen.
Tre søyler.
Johann Sebastian Bach skrev etter vi vet fem pasjoner, men bare Matteuspasjonen og Johannespasjonen er bevart for ettertiden.
Og det er interessant å se hvordan han bygger opp sine pasjoner, ved hjelp tre grunnsøyler. En tenorsolist, som er evangelist
og synger Johannesevangeliets lidelseshistorie. Dernest solister og kor, som synger fra pasjonsdiktet «Jesus, pint og død
for verdens synder» skrevet av Heinrich Brocke. Og som den tredje søylen; kjente og kjære menighetssalmer som utdyper og forsterker
det vi allerede har hørt og som blir menighetens reaksjon på dramaet.
Sammenlignet med Matteuspasjonen er Johannespasjonen mer dramatisk i karakteren og ikke fullt så omfattende i formen, og dessuten
er den lysere i skildringen og understreker det positive i at Kristus ga sitt liv for oss. Og i sin beretning anvender Johannes
sitater av forskjellige personer, det være seg romerske soldater eller den jødiske folkemengde, noe Bach omsetter til musikalske
replikkvekslinger.
Arrestasjonen.
Etter den heftige åpningen med korsatsen «Herre, vår hersker, ditt navn er herlig i alle land», beveger vi oss rett inn i
arrestasjonen uten nattverden, som Johannesevangeliet ikke har med. Så følger avhøret hos ypperstepresten, som avsluttes med
Peter som fornekter Jesus, da hanen galer. Fortellingen fortsetter med vers 28 i kapittel 18; forhøret hos Pilatus, før vi
følger Jesus til hans siste timer langs Via Dolorosa.
Andre den av Johannespasjonen er komponert i en korsform, der Johannes forteller om Pilatus som forsøker å sette Jesus fri,
men der folket advarer ham. Her anvender Bach et salmevers som omhandler nettopp friheten: «Ved din fengsling, du Guds sønn,
blir vi satt fri». Dette verset oppsummerer hele påskebudskapet; at Kristus ga sitt liv for at vi skulle være frie.
Midtakse.
De øvrige satsene er konstruert symmetrisk omkring denne koralen, som en midtakse rundt beslektede temaer. Og her er det verd
å merke seg at Bach arbeider seg inn i evangeliet på en måte som gjør at selve komposisjonsformen blir en del av forkynnelsen.
Som i de siste versene av Johannesevangeliets 19. kapittel slutter Johannespasjonen med at Josef fra Arimatea gravlegger Jesus.
Koret får det siste ordet med et salmevers og et håp om at døden bare er en søvn som vi skal vekkes opp av på den siste store
dag:
«Når du vekker meg av døde
ser jeg deg av morgenrøde,
jubelsang og seierskrone,
du, min frelser, nådetrone.
Herre Jesus, hør meg, nå!
Evig du min lovsang få!»
