Stor opera som mangler god nærhet:
Det er stort, det er flott, det er fantastisk bra sangere, det er et glimrende orkester og en glitrende dirigent - og likevel er det noe som ikke stemmer.
Tekst Jørgen Mathisen 27.07.2002
Sangerne og musikerne er det ikke mye å si på i denne moderniserte versjonen av Rigoletto, men forestillingen har mangler.
Det går særlig på nærhet i presentasjonen. En nærhet som det skal være mulig å oppnå uansett om scene og sal er aldri så stor.
Verden kryr av operascener som kan få denne versjonen til å virke puslete. Intimitet kan skapes selv om salen er stor.
De største av alle på Rigoletto-scenen i Nordlandshallen er Birgitte Christensen og Alain Fondary.
Den franske opera-nestoren med erfaring fra adskillig større haller og scener enn denne behøver bare vise seg og stå og synge
svakt i et hjørne, så eier han scenen. Han har en stemmeprakt som overgår det meste vi har opplevd her på berget, og det er
fantastisk. Hans fylde og velde både i sang og spill er utrolig. Det høres og vises i hver minste detalj at dette er noe han
behersker til fingerspissene.
Verdi er kjent for sine vakre duetter for far og datter, og i Rigoletto er det flere eksempler. Rigolettos datter Gilda synges
av «vår egen» Birgitte Christensen fra Gildeskål. Også hun innehar noe av denne unike egenskapen med å ta rommet og scenen
i besittelse. Når hun i tillegg synger guddommelig og spiller sin rolle som den lojale datter med grusom skjebne i vente så
godt som hun gjør, ja da kan man bare lene seg tilbake og nyte.
Prestasjoner.
Denne helt nye Rigoletto-oppsetningen er preget av unge og lovende operasangere fra norsk side, og utenlandske gjester i toppsjiktet.
Trond Gudevold gjør to roller. Han skulle opprinnelig bare ha rollen som den forferdelige leiemorderen Sparafucile, og gjør
det meget godt - dyster og ekkel. Han har også steppet inn som Grev Monterone, mannen som skaper forbannelsene og er bakgrunn
for mye av dramatikken videre. Gudevold vil gjøre det stort videre, med den store stemmen han har.
Det sammensatte orkesteret bestående av stort sett nordnorske musikere med Bodø Sinfoniettas besetning som grunnstamme er
det bare å bøye seg i støvet for. Så har de også en glitrende positiv dirigent i tyske Roland Böer. Han tryller med både sangere
og musikere og korister og har den totale oversikt og kontroll.
Koret er slett ikke ille, 30 mannsstemmer ruver godt. De fleste er amatører fra Bodø og har bare litt profesjonell forsterkning
fra koret til Den Norske Opera. Her er presisjon så det holder og intonasjonen er bra.
Ikke helt fram.
Morderens søster Maddalena er det Graciela Araya som framstiller. Hun regnes også for å være i verdensklasse, men kom ikke
fullt til sin rett. Det er ikke noe å si på kvaliteten, men settingen hun var plassert i var ikke enkel.
Cecar Gutierrez synger rollen som «Duka», adelsmannen som er mest av alt en innmari jentefut. Selvfølgelig skal en slik rolle
være en innsmigrende smørtenor. Gutierrez gjør den jobben med overbevisning. Både Araya og Gutierrez ble rammet av det distanserte
preget forestillingen som helhet ble for mye preget av.
Siv Oda Hagerupsen er sanger nummer to med Salten-tilknytning, og i rollen som Gildas tjenestepike får hun spille godt både
på sitt musikalske og komiske talent.
Håvard Stensvold og Johannes Weisser viser nå, som i Johannespasjonen, at Norge er i ferd med å få en helt ny generasjon operasangere
som kan måle seg med hvem det skulle være.
Det visuelle.
Lysdesign, effektrøyk og scenografi må dele skylda for at helhetsinntrykket blir redusert fra kjempegodt til ganske bra. Det
har lite med Nordlandshallen å gjøre. Opera på store arenaer - enten de er laget for det eller ikke - er ikke noe uvanlig
i verden. Motforestillingene har med visuelt inntrykk å gjøre, blandet med en ekkel følelse av at regissør, lysdesigner og
scenograf har prøvd å fortelle oss noe som de ikke når fram med.
Sceneriggen er gedigen, og spillet foregår på to plan. Det øverste er så høyt oppe og så langt unna at det blir for fjernt
når det ikke er gjort ekstra grep for å skape en nærhet som vi i hverg fall kan innbille oss at vi har. Aktørene er dessuten
ofte er sparsomt lyssatt for å initiere en intimitet som likevel ikke oppnås. Det er på øvre sceneplan de varmeste scenene
er plassert.
Tåkelagt.
Effektrøyk er det mye av i denne moderne oppsetningen av Rigoletto. Antakelig for mye. Spesielle lyseffekter spesielt i første
akt med mange små spotter som lyser ned gjennom tåkehavet skaper et gitter mellom sal og scene, og det fungerer dårlig både
i bokstavelig og overført betydning.
Man ser rett og slett ikke nok av det som foregår, man blir hindret i sin visuelle opplevelse, og det er hemmende.
Opplevelsen kan lignes med et dårlig feriebilde tatt av en amatørfotograf. Når noen blir tatt bilde av mens de koser seg ute
i vannet kan det se bra ut gjennom fotografens søker, men når bildet kommer viser det seg at personene er alt for langt unna
og detaljene er ørsmå og ikke gir noen reell verdi som synsinntrykk.
Det er også satt mye kaldt lys på siden og bakfra, til tider er det blendende og burde i alle fall vært oppveid med mer lys
forfra.
Møljekalas.
På forhånd har det vært knyttet store forventninger til den store selskapsscenen som operaen åpner med. Her er mye stæsj og
fint fjas som er artig å se på, men ramma blir for kraftig i forhold til det som skjer inni den.
I tillegg til å være et utfrika nachspiel med dekadente fylliker fra overklassen er dette også en arena som legger premisser
for store deler av den videre handling og dramatikk. Det er på denne festen det blir klart at Rigoletto har terget på seg
alle i «sosieteten» så ofte at de sverger hevn, og det er her Monterone forbanner Rigoletto og hertugen. Begge disse viktige
elementene blir tilslørt av halvnakne damer og ravende mannfolk - og hele tida denne kunstige tåka.
Festlyden i seg selv er ettertrykkelig utspjåka og ikke minst er det her alle de frivillige statistene gjør sin innsats der
de myldrer rundt på festen. At de stjeler for mye oppmerksomhet er ikke deres feil.
Kom, så og....
Nordland Musikkfestuke har satset, uten tvil. Å lage Rigoletto på den tida de har brukt sa alle var hasardiøst, og når direktør
og regissør på forhånd snakket om at dette er positiv galskap, hadde de helt rett.
Men her er investert, her er satset på eksperter utenfra som behersker hallrigging og uvanlige oppsetninger under uvanlige
forhold, og de har nok vunnet, på de fleste fronter i alle fall.
