Eventyrlige Askepott
God underholdning!
Tekst Mari Eriksson Sætre 05.08.2004
Det var en gang en ballettforestilling som het "Askepott". Den var så flott at alle barna satt musestille for å følge med.
"Askepott" var eventyret om den vakre datteren som måtte bli tjenestejente da den rike faren hennes var død. Men fordi hun var så snill og omsorgsfull, fikk hun hjelp av snille fugler og feer slik at hun kom på slottsball.
Alle eventyr har en helt. Prins Henrik Lamark gjorde en morsom figur i letingen etter sin drømmejente. Så fant han Erika Hebbert Larsen, og hun er det nærmeste man kan komme en Askepott-prinsesse. Yndig og grasiøst beveger hun seg over scenen. Hun er en vakker ballerina, manifestasjonen av kanskje alle barns drøm.
Men Askepott har en stemor og to stesøstre. Alle barn forstår at de er slemme, for de danser så stygt og klumsete. De river og sliter i hverandre, og når de skal danse med prinsen mister de ham i bakken. Fargene deres skriker og de gjør voldsomme og morsomme figurer.
Stemoren blir spilt av Arne Fageholt som er teatersjef for Carte Blanche. Han er den store gnisten som sammen med fjærlette Hebbert Larsen til tider får forestillingen til å flamme. Med utrolige ansiktsuttrykk og livlig mimikk skaper han en personkarakter som få dramatikere kan matche.
Likevel var det de voksne, og ikke barna han fikk til å le. Med store, klumpete platåsko svaier han fra den ene siden til den andre. Men han var litt uheldig med skjørtet en gang og viste mer enn hva som sømmer seg på en barneforestilling, når rollen spilles av en mann.
Karakterutviklingen var svakere i mange av rollene. Stykket baserte seg på dramatisering, og danserne fikk dermed ikke de største utfordringene tekniknisk. "Askepott" er heller ikke skrevet med spesiell tanke på dem.
Det er Heather Hebbert Larsen som sammen med koreograf Arne Fagerholt, har stått for innstuderingen av ballettforestillingen. De har fått fram det nydeligste av barna og ungdommen som er med. Selv de yngste viste en stor scenebeherskelse. Søte, små jenter er fugler som flokker seg rundt Askepott. De virvler med både armer og bein, bevegelser ikke de voksne forstår at de kan gjøre.
Det er et magisk øyeblikk når den gylne heksa avslører seg og det viser seg at hun er en fe. Jo renere karakterene er, jo gylnere farger har de fått. Den skinnende tåspiss-feen er etterfulgt av et par alver, som nesten hellig svever over gulvet. De beveger luft under armene som om kroppen deres var av glassmanet.
Musikk, farger og danser er nøye satt sammen for at barn skal forstå hva som skjer. Noe av musikken var likevel karakterløs, i første delen engasjerte den ikke nok.
Ordløse fortellinger er ikke alltid like enkle å henge med på, men bilder og symboler fortalte det stemmene ikke gjorde. Fascinerende kostymer, spennende kulisser, og flott fargesamspill bør ha veid opp for eventuell manglende historiefølelse.
